Endelig innlosjering på Zenit! 30. desember, 2010.

Det var godt å flytte inn på båten. Zenit fikk plass over natten ved bryggen i Le Marin havn. Dette er ei travel havn, så vi var heldige.Vi fikk god hjelp av Olles greske venn. Det er enklere å flytte inn masse ting ved brygga. Alternativet var at alt måtte i dingien først, og så ombord i Zenit, om båten måtte ligge for anker.
Maja kjente igjen rommet og var glad for å se lekene sine igjen. Der var også Hello Kitty telfonen hennes. Den bruker hun flittig, ringer både den ene og den andre.

 Mina flyttet inn i kapteinens lugar, forpiggen, mellom mamma og pappa.

 Markus og Reidun flyttet inn på sitt rom. Bodil flyttet inn til Olle. Olle var med som mannskap over Atlanteren. Det var også Olles sønn, Emil.

Båten var i grunn full av hermetikk og andre duppeditter etter overfarten. Ikke så mye plass igjen til oss, men etter noe organisering var vi sånn passe på stell.

Også var det innkjøp av mat.. Ganske så mye som skal ombord for å mette 8 personer ei uke eller to..

For min del var ikke båten til å kjenne igjen innvendig i skuffer og skap. Den var omorganisert for å få plass til alt som måtte inn til overfarten. Nesten som gjest på egen skute, men Olle hadde full oversikt så her var det bare å gjøre seg kjent igjen. Men rommene våre var som dem alltid har vært, det var jo bra.

GRATULERER!

I skrivende stund har Thomas svigersønn fødselsdag!!

Da pappa kom seilende på Zenit..

Per med mannskap kom inn til Le Marin ca. 0200, natt til nyttårsaften. Da var det mer enn 2 uker siden de hadde hatt land under føttene på Cap Verde-øyene. De kastet anker ute i vika for natten. Formiddagen etter satt vi å ventet på dem på Mango Bay, seiliercafen i havnen. Og endelig så vi flotte Zenit seile inn... Maja løp så fort hun kunne ned den lange brygga, hun lengtet så etter pappaen sin. Zenit ble lagt til kai, av båten steg tre lykkelige mannfolk! De hadde hatt sitt livs opplevelse.

Maja Lucie sitt gjennsyn med pappa var sterkt, vi gråt alle en liten skvett..

 Godt var det også for meg og klemme mannen min igjen!! Mina Helmine derimot brydde seg ikke spesielt mye om noe som helst, men Per var lykkelig over endelig å se den lille jenta si. Det var jo 4 uker siden sist og Mina hadde sprunget ut av sitt nyfødte uttrykk.. En god og rund baby møtte pappaen sin igjen.

Zenit ute i havnen

Zenit legges til bryggen etter lang tids til sjøs

Hittil..

Mina Helmine blid og fornøyd på flyet



!!

Ankommet Paris





 

Reidun, Markus, Bodil og Maja Lucie ankommet Martiniqe

Som tiden flyr..
Nå har vi allerede vært her nede i snart 5 uker. Og vi lever midt i en drøm!

Vi kom ned til Martinique, etter en vellykket flytur med overnatting i Paris. På turen nedover reiste vi med Markus og Reidun, Bodil møtte vi i Frankriket. Flyturen gikk kjempebra med tålmodige unger og god hjelp. Flyselskapet Corserair som vi reiste med, er å anbefale. De hadde familyservice på flyet, ikke noe problem å vare alenemor på tur selv om jeg til tider ble litt svett.. Ikke lett å gjøre verken det ene eller det andre med flymat på bordet. Ikke bare å kaste seg rundt med en unge på puppen når den andre skal på do..

Vel fremme på Martiniqe slo varmen i mot oss. Det yret av liv på den lille flyplassen. Taximannen sto og ventet på oss. Han vinket til oss og Maja løp rett i armene på han. Skjønte fort at denne jenta må vi passe ekstra godt på på denne turen. Tillitsfull og glad i mennesker som hun er..

Mannen kjørte oss til et lite og hyggelig hotell i Le Marin som en venn av Bodil hadde ordnet for oss. Per og resten av folket på Zenit var en ukes tid forsinket etter diverse hendinger undervegs på sin ferd over Atlanteren. Hotellet lå opp i åssiden, nydelig utsikt over byen og havnen. Hotellet hadde basseng, perfekt start på turen. Vi var der den 27. desember, Per kunne vi vente inn på nyttårsaften.

Bassengbad med Markus

Ikke noe savn etter vinterdress å spore